Rammekomprimering

Rammekomprimering er en teknikk for å redusere datamengden som representerer en sekvens av bilder eller signalrammer ved å bruke rammer som enhet. Den brukes hovedsakelig i video og bildeforbindelser der mange lignende rammer skapes over tid, noe som muliggjør effektivt datalagring og rask overføring.

I praksis deles rammekomprimering ofte inn i to hovedtyper: intra-frame og inter-frame koding. Intra-frame-koding behandler hver ramme isolert, vanligvis ved transformkoding (for eksempel DCT eller DWT), kvantisering og entropikoding. Inter-frame-koding utnytter tidslige likheter mellom påfølgende rammer gjennom bevegelsesestimering og bevegelseskompensering; i stedet for å lagre hele bildet, lagres forbedringer eller forskjeller mellom rammer.

Vanlige rammetyper i inter-frame koding er I-rammer (intra-kodet), P-rammer (forutsagt) og B-rammer (bi-dosert). I-rammer gir referansepunkter, mens P- og B-rammer utnytter bevegelseskompensering for å oppnå høyere kompresjon.

Fordeler ved rammekomprimering inkluderer lavere dataflyt og bedre lagrings- og overføringskapasitet, noe som er avgjørende for streaming, videokonferanser og digital TV. Ulemper kan være kompleks beregning, risiko for syns- eller komprimeringsartefakter (for eksempel blokkering) og risiko for feilspredning i enkelte rammer som påvirker tilstøtende rammer.

Anvendelser omfatter videostrømming, sikkerhetsovervåking, medieproduksjon og broadcast. Kjente standarder som bruker rammedimensjonerte teknikker inkluderer MPEG-2, MPEG-4, H.264/AVC, HEVC og AV1.