Pulsfrekvensmodulering

Pulsfrekvensmodulering (PFM) er en modulasjonsmetode der informasjonen i hovedsak kodes i avstanden mellom påfølgende pulser. Pulsene har vanligvis konstant amplitude og bredde; frekvensen eller gjentakelsen av pulssignalet varierer i samsvar med inngangs- eller signalinformasjonen. I praksis fører en høyere inngangsverdi til kortere mellomrom mellom impulsene, noe som øker den effektive pulsrekvensen over tid.

I likhet med andre pulsmodes målas eller registreres signalet ved hjelp av pulser, men i PFM endres frekvensen i stedet for pulsbredden. Dette gir en konstant pulsform ved hver impuls, mens tidsintervallene mellom dem varierer i samsvar med det modulerte signalet. Fordelen er ofte bedre effektivitet ved lav last i elektroniske omformere og visse kommunikasjons- og sensorsystemer; ulempene inkluderer krav til presis tidsmåling og potensiell jitter ved demodulering i mottakeren.

Bruksområder inkluderer DC-DC-konvertere og LED-drivere, hvor PFM brukes for å oppnå høy effektivitet ved lett last; i trådløse og optiske kommunikasjonsløsninger for lav datahastighet; samt enkelte typer infrarøde fjernkontroller og sensorgrensesnitt.

Oppsummert er pulsfrekvensmodulering en effektivitetsfokusert moduleringsteknikk som koder informasjon gjennom varierende pulsintervall. Den passer godt til lavstrøm- og lavdatahastighetsapplikasjoner, men krever nøyaktig tidsmåling og kan være mindre egnet for raske endringer i last eller høye krav til demodulering.

---