Prosesskapasitetindekser

Prosesskapasitetindekser er statistiske måltall som brukes i kvalitetsstyring for å beskrive hvor godt en produksjonsprosess kan levere produkter som oppfyller gitte spesifikasjoner. Indeksene kombinerer prosessens spredning og plassering i forhold til spesifikasjonsgrensene og brukes til å vurdere potensialet og den faktiske ytelsen til prosessen over tid.

De mest kjente indeksene er Cp og Cpk. Cp beskriver prosessens potensial når prosessen er i stand og sentrert i henhold til spesifikasjonene: Cp = (USL - LSL) / (6 sigma), der USL er øvre spesifikasjonsgrense, LSL den nedre og sigma er prosessens standardavvik. Cpk tar hensyn til avvik mellom prosessmidten mu og målet: Cpk = min[(USL - mu)/(3 sigma), (mu - LSL)/(3 sigma)]. mu er prosessgjennomsnittet. En høyere verdi indikerer bedre ytelse, og Cpk er ofte lavere enn Cp hvis prosessen ikke er sentrert rundt målet.

Bruksområder og forutsetninger: prosessen må være stabil og kontrollerbar over tid, og data bør være representative for den normale produksjonen. Antakelser om normalfordeling kan påvirke nøyaktigheten; i avvikende fordeling må andre metoder eller transformasjoner vurderes. Måleutstyr og måleprosprosessen (MSA, målesystemanalyse) bør være tilstrekkelig nøyaktig før beregning av indeksene.

Tolkning og praktisk bruk: Cp gir et mål på potensialet i prosessen, mens Cpk reflekterer faktisk ytelse med hensyn til sentrering. Verdier over omtrent 1,33 for Cp og 1,0 for Cpk regnes ofte som tegn på at en prosess er kapabel, men krav varierer mellom bransjer og kunder. Indeksene brukes ofte i forbedringsprosjekter og for å følge opp vekst og prosessendringer.

Begrensninger: indeksene er følsomme for outliers og antagelser om normalfordeling; de beskriver kun langsiktig og kortsiktig ytelse og kan ikke fange hele prosessvariabilitet ved multimodale fordelinger. Regelmessig MSA og kontroll av prosessen er nødvendig for at beregningene skal være pålitelige.