Presensindoeuropeiske

Presensindoeuropeiske språk refererer til de nålevende språkene i den indoeuropeiske språkfamilien, nedstammet fra proto-indoeuropeisk. Disse språkene dominerer i Europa, deler av Asia og i diasporainstallasjoner verden over, og utgjør en av de mest omfattende språkfamiliene i verdens språkforskning.

De viktigste grenene er germanske (engelsk, tysk, norsk, svensk), romanske (spansk, fransk, italiensk, portugisisk), slaviske (russisk, polsk, tsjekkisk, bulgarsk), indoiranske (hindi, bengali, urdu, persisk, kurdisk), gresk, keltiske språk (irsk, walisisk), samt albansk og armensk. Noen klassifiseringer inkluderer også utdødd tochariske språk som en del av grenstrukturen. Til tross for store forskjeller i lyd og grammatikk, deler de fleste moderne indo-europeiske språk en felles arv fra proto-indoeuropeisk, med liknende kjerneordforråd og mønstre for ordbøyning og setningsbygging.

Historisk sett antas proto-indoeuropeisk å ha blitt snakket på eller rundt Pontic-Caspian-sletten, og språket begynte å deles inn i de ulike grenene i en periode som strekker seg mellom ca. 4500 og 2500 før vår tid. Over tid utviklet hver gren sine særegenheter, og videre spredte språkene seg gjennom folkevandringer og kulturell kontakt.

Antallet talere i de nålevende indo-europeiske språkene er betydelig; til sammen har de milliarder av brukere og utgjør en sentral del av språkbruken i mange land, media, utdanning og offentlig administrasjon. Slektskapet mellom språkene gjør dem til et sentralt fokus for komparativ lingvistikk og språkhistorie.