Plantevernmidler

Plantevernmidler er produkter som brukes for å beskytte plantevekster motskadedyr, sykdommer og uønsket plantevekst. De kan være kjemiske, biologiske eller basert på naturlige stoffer, og brukes i landbruk, hagebruk og grøntområder. Hovedgruppene inkluderer insektmidler, soppmidler (fungicider), herbicider og vekstregulatorer, men enkelte midler har flere virkningsmåter og kan komme som flytende, granulerte eller emulsjonspreparater.

Regulering og sikkerhet: I Norge og EU må plantevernmidler godkjennes før de får markedsføring og bruk. Godkjenningsprosessen vurderer blant annet helse- og miljørisiko, effektivitet og behovet for middelet. Etter godkjenning følger etiketten, som gir bruksanvisning, dose, tidsbegrensninger og oppbevaringskrav. Bruk skal normalt skje i tråd med etiketten og av autoriserte personer, og verneutstyr og tiltak mot avdrift kan være påkrevd.

Bruk og praksis: For å begrense utvikling av resistens anbefales integrert plantevern (IPM): rotering av virkningsgrupper, bruk av ikke-kjemiske metoder der mulig, og nøye planlegging av behandlinger i forhold til vekststadier og værforhold. Residu- og PHI-krav angir hvor lenge man må vente før innhøsting etter behandling.

Miljø og helse: Plantevernmidler kan påvirke mennesker ved feil bruk og kan påvirke vannmiljøer, økosystemer og pollinatorer. Reguleringene tar sikte på å minimere risiko gjennom risikovurdering, grenseverdier og overvåkning.

Fremtid og alternativer: Det satses på mer målrettete, selektive midler og biologisk bekjempelse, samt økt bruk av ikke-kjemiske metoder. Økt fokus på bærekraft og integrert plantevern bidrar til redusert avhengighet av kjemiske midler.