Perlokutionær

Perlokutionær (engelsk: perlocutionary) refererer i pragmatiske teorier til de effektene en ytring får hos en mottaker, utover selve ordlyden eller intensjonen bak den. En perlokutionær virkning kan være å overbevise, påvirke holdninger, fremkalle følelsesmessige reaksjoner eller få lytteren til å handle på et bestemt vis.

I J. L. Austins språkhandlings-teori deles talehandlinger inn i lokutionary, illokutionary og perlokutionære aspekter. Lokutionary acts står for ytringens bokstavlige betydning; illokutionary acts beskriver den sosiale kraften eller intensjonen bak ytringen, som å love, advare eller tille, og perlokutionære effekter er de faktiske konsekvensene for mottakeren, som å frykte, tro, eller gjøre noe som følge av ytringen.

Eksempler: «Brann!» i en folksamling kan få publikum til å flykte, en perlokutionær effekt av ytringen. En lærer som sier «Vi starter om fem minutter» kan få elevene til å rette seg opp eller skynde seg. At noen blir overbevist eller endrer oppfatning som følge av en tale, er også en perlokutionær virkning.

Historisk opprinnelse: Begrepet ble introdusert av J. L. Austin i How to Do Things with Words (1962) og senere utviklet av filosofer som John Searle. Perlokutionære effekter brukes ofte i analyse av retorikk, politisk kommunikasjon og sosiolingvistikk, for å belyse hvordan språket påvirker handling og sosiale forhold.

Notat: I norsk bruk oversettes termen ofte til perlokutionære effekter/virkninger og brukes sammen med de lokutionære og illokutionære aspektene i ytringsanalyser.