Papirproduksjon

Papirproduksjon er prosessen med å lage papir, et tynt materiale produsert ved mekanisk eller kjemisk bearbeiding av cellulosefibre hentet fra tre, filler, gress eller andre kilder. Disse fibrene blandes med vann for å danne en masse, som deretter spres jevnt på en silduk. Vannet dreneres vekk, noe som får fibrene til å sammenfiltre og danne et ark. Dette arket presses deretter for å fjerne mer vann og til slutt tørkes.

Historisk sett ble papir oppfunnet i Kina rundt år 105 e.Kr. av Cai Lun. Han brukte barken fra morbærtreet, hamp, klærester og gamle fiskenett. Produksjonsteknikkene spredte seg gradvis til Korea, Japan, Sentral-Asia, og deretter til Europa gjennom middelalderen. Frem til moderne tid var papirproduksjon en relativt langsom prosess som krevde mye manuelt arbeid.

Den industrielle revolusjonen brakte betydelige endringer med innføringen av papirmaskiner, som Fourdrinier-maskinen, som muliggjorde masseproduksjon. I dag er de viktigste råvarene for papirproduksjon trevirke fra både bartre og løvtrær. Cellulosefibre kan også gjenvinnes fra brukt papir, noe som er en viktig del av bærekraftig papirproduksjon.

Prosessen involverer flere trinn, inkludert hakking av tre til flis, koking av flisene for å skille cellulosefibrene (ofte ved hjelp av kjemikalier som sulfitt eller sulfatprosessen), vasking av fibrene, og deretter blanding med vann og tilsetningsstoffer som fyllstoffer og blekemidler. Massen føres deretter inn i papirmaskinen der den formes, presses og tørkes til ferdig papir. Ulike typer papir produseres ved å variere prosessen, råmaterialene og tilsetningsstoffene.