Ozonreduksjon

Ozonreduksjon viser til endringer i ozonkonsentrasjonen i et gitt område eller lag i atmosfæren. Ozon finnes naturlig i to hovedmiljøer: stratosfæren, hvor ozonlaget absorberer mesteparten av solens skadelige UV-B-stråling, og troposfæren, hvor ozon kan være en skadelig forurensning på jordoverflaten. Begrepet brukes derfor om både stratosfærisk ozonreduksjon og reduksjon av troposfært ozon.

Stratosfærisk ozonreduksjon skyldes i stor grad menneskeskapte ozonreduserende stoffer (ODS) som klorfluorkarboner (CFC-er), haloner og andre klor- og bromforbindelser. Nedgangen førte til ozonhull i polarområdene og økt UV-eksponering, med risiko for hudkreft, øyeskade og påvirkning av økosystemer. Montreal-protokollen og senere tilleggsprotokoller har redusert utslippene av ODS og bidratt til en sakte gjenoppbygging av ozonlaget, som forventes å fortsette i flere tiår. Klimafaktorer og naturlige variasjoner påvirker imidlertid gjenopprettingen og regional variasjon.

Troposfærisk ozon dannes primært ved fotokjemiske reaksjoner mellom nitrogenoksider (NOx) og flyktige organiske forbindelser (VOC-er) i sollys. Høye konsentrasjoner av troposfærisk ozon forverrer luftkvaliteten og kan skade helse, materialer og avlinger. Reduksjon av troposfærisk ozon avhenger av å begrense utslipp av NOx og VOC-er fra transport, industri og energisektoren, samt å følge luftkvalitetsstandarder og overvåke nivåene over tid.