Overflatetettheten

Overflatetettheten er et fysisk mål på masse (eller antall partikler) per flateareal. Begrepet brukes om tykke eller tynne objekter der massemengden fordeles over et område, og uttrykkes vanligvis som σ = dm/dA, der dm er masseelementet og dA arealelementet. Enheten i SI-systemet er kilogram per kvadratmeter (kg/m²); i praktiske sammenhenger forekommer også gram per kvadratcentimeter (g/cm²).

Begrepet dekker flere varianter: overflatemassetetthet (masse per areal), overflatenummer­tetthet (antall partikler per areal) og overflateladningstetthet (ladning per areal). Synonymer inkluderer arealtetthet eller arealdensitet. Overflatetetthet relaterer volumisk tetthet ρ til en tynn plate ved integrasjon gjennom tykkelsen: σ = ∫ρ dz.

Anvendelser finnes i materialvitenskap (folie, belegg, papir), konstruksjon (arealbelastning), og astrofysikk, der overflatemassetetthet for skiver og galakser påvirker gravitasjonell stabilitet og gravitasjonslinseeffekter. I kosmologi og lensing brukes ofte en kritisk overflatetetthet som måler hvor sterkt en massefordeling kan lense bakgrunnsobjekter.

Målemetoder avhenger av skala: makroskopisk massebestemmelse kombinert med arealmåling, mikrovægter og profilometri for tynne filmer, og optiske teknikker som ellipsometri for svært tynne belegg. Overflatetettheten er et praktisk begrep for å beskrive egenskaper som avhenger direkte av massemengde per flateareal.