Nettverksdatabaser

Nettverksdatabaser, også kjent som distribuerte databaser, er databasesystemer der datalagring ikke er sentralisert på én enkelt datamaskin. I stedet er dataene spredt over flere fysiske lokasjoner eller noder, som er koblet sammen via et nettverk. Disse nodene kan være i samme bygning eller spredt over store geografiske områder.

Hovedfordelen med nettverksdatabaser er deres skalerbarhet og tilgjengelighet. Ved å legge til flere noder kan systemets kapasitet økes etter behov. Hvis en node svikter, kan andre noder fortsatt levere data, noe som minimerer nedetid og sikrer kontinuitet. Dette gjør dem ideelle for applikasjoner som krever høy ytelse og robusthet.

Det finnes ulike arkitekturer for nettverksdatabaser. En vanlig modell er sharding, der data deles opp i mindre biter som lagres på forskjellige noder. En annen modell er replikering, der kopier av data lagres på flere noder for feiltoleranse og raskere lesetilgang. Administrasjonen av nettverksdatabaser er mer kompleks enn for sentraliserte systemer, da man må håndtere distribusjon, synkronisering og konsistens på tvers av flere noder. Teknologi som SQL og NoSQL-databaser kan implementeres i nettverkskonfigurasjoner, og valget avhenger av applikasjonens spesifikke krav.