Musikknotasjon

Musikknotasjon er et system for å dokumentere og formidle musikk gjennom grafiske symboler som viser tonehøyder, rytme og annen musikalisk informasjon. Hensikten er at et verk kan spilles eller synges av utøvere uten å høre det først, og at notasjonen sikrer presis kommunikasjon mellom komponist, utøver og dirigent.

Det vanligste vestlige notasjonssystemet bruker en femlinjers stave. Noter og pauser plasseres på linjer og mellomrom, og hver note har en varighetsverdi som hel, halv, kvart, åttende eller sekstende. Nøkler, som fiolnøkkel (G) og bassnøkkel (F), angir hvilket toneområde som brukes. Tonartsskilt viser hvilken skala som gjelder, taktarter rytmen i hvert mål, mens tempo, dynamikk og artikulering gir uttrykk og tolkning.

Notasjonen inkluderer også repetisjonstegn og slutninger, samt ornamenter som triller og mordenter som beriker melodien. Den brukes ofte i flere stemmer og i rytmisk tekstur.

Historisk har musikknotasjon utviklet seg fra middelalderens neumer til Guido d'Arezzo, som bidro til systematisk notasjon, videre gjennom renessansen og barokken, hvor tonart og nøkkel ble standard. I moderne tid har digital notasjon blitt dominerende, med programvare som Sibelius, Finale og MuseScore, samt filformater som MusicXML og MIDI.

Bruksområder er brede: klassisk, populærmusikk og jazz. Det finnes også tablatur for gitar og lut. Notasjon utgjør et felles språk for opptak, undervisning og arkivering av musikk.