Modulasjonstype

Modulasjonstype refererer til hvordan informasjonen overføres ved å endre egenskaper ved en bærebølge i et kommunikasjonsnettverk. Hovedideen er å gjøre det mulig å transportere signaler over fysiske medier ved å variere amplitude, frekvens eller fase i takt med dataene. Valget av modulasjonstype påvirker hvor mye båndbredde som kreves, hvor robust signalet er mot støy og hvor mye strøm systemet bruker ved demodulasjon og overføring.

Analoge modulasjonstyper bruker kontinuerlige verdier. Amplitudemodulasjon (AM) representerer signalets informasjon ved å variere bærebølgens amplitude. Frekvensmodulasjon (FM) justerer bærebølgens frekvens i takt med signalet og er generelt robust mot amplitude-støy, noe som gjør FM populært i lydradio. Fasesmodulasjon (PM) endrer bærebølgens fase i samsvar med signalet og ligger i samme familie som PSK i digital sammenheng.

Digitale modulasjonstyper bruker diskrete verdier. Amplitude Shift Keying (ASK) og dens enkleste form on/off keying (OOK) overfører bitverdier ved å slå bærebølgen helt av eller på, mens Frekvensskift-koding (FSK) bytter mellom frekvenser. Fase-modulasjon (PSK) bruker ulike faser for å representere data, for eksempel BPSK og QPSK. Mer avanserte teknikker inkluderer Quadrature Amplitude Modulation (QAM), som kombinerer amplitude- og fasevariasjon og gir høyere datahastighet. I moderne systemer brukes ofte flere bærere og teknikker i kombinasjon, for eksempel OFDM (orthogonal frequency-division multiplexing) med integrert QAM.

Valg av modulasjonstype avhenger av krav til båndbredde, kraft og feilmargin. Analoge metoder kan være enklere, men ofte mindre effektive i dataoverføring, mens digitale metoder gir høyere spektral effektivitet og feiltoleranse, men krever mer kompleks demodulasjon og synkronisering.

Anvendelser omfatter radiobroadcast, trådløse nettverk (Wi‑Fi, 4G/5G), satellittkommunikasjon og kablede datasystemer.