Miljøpersistens

Miljøpersistens er et begrep innen miljøfag som beskriver hvor lenge et kjemisk stoff forblir i naturen før det nedbrytes eller fjernes. En høy miljøpersistens betyr at stoffet kan være til stede i miljøet over lengre tid og kan spre seg mellom medier og over avstander.

Persistens avhenger av stoffets kjemiske egenskaper og av miljøforhold. Nedbrytning skjer primært gjennom biologisk nedbrytning, fotolys og hydrolyse. Avhengig av miljøet kan stoffer være persistent i luft, vann, jord og sediment, og medieres fate varierer med temperatur, pH, mikrobiell aktivitet og sollys.

Vurdering av miljøpersistens måles ofte som nedbrytningshalveringstid, for eksempel DT50, i ulike medier. Lengre halveringstider innebærer høy persistens. I tillegg påvirkes spredning og eksponering av egenskaper som adsorpsjon til jord og sediment og transport i vannveier.

Miljøpersistens inngår i risikovurderinger og reguleringer sammen med bioakkumulasjonspotensial og toksisitet (PBT). Begrepet brukes blant annet i vurdering av persistente organiske forurensninger (POPs) og i internasjonale avtaler som tar sikte på å identifisere stoffer som bør kontrolleres eller erstattes.

Eksempler på kjente persistente stoffer inkluderer klorerte organiske forbindelser som PCB-er og DDT, samt mange PFAS-forbindelser, som viser høy miljøpersistens i flere medier og kan utgjøre langsiktige miljø- og helseutfordringer.