Meridianlinjene

Meridianlinjene, eller lengdegrader, er teoretiske halvcirkler som går fra nordpolen til sørpolen og angir posisjon øst eller vest i det geografiske koordinatsystemet. Sammen med breddegradene utgjør de systemet som brukes for å angi en plassering på jordens overflate. Alle meridianer har samme startpunkt ved 0° Greenwich-meridianen i London, som er definert som Prime Meridian. Lengdegrader måles i grader fra 0° til 180° øst eller vest.

Meridianlinjene konvergerer ved polene og er derfor ikke parallelle. Avstanden mellom to meridianer ved en gitt breddegrad φ er Δλ × R × cos φ, der Δλ er forskjellen i lengdegrader og R er jordens radius (omtrent 6 371 km). Dette betyr at avstanden mellom meridianer varierer med breddegraden og er størst ved ekvator og null ved polene.

Historisk ble begrepet meridian brukt i kartografi og navigasjon lenge før internasjonale standarder ble etablert. I 1884 ble Greenwich-meridianen ved International Meridian Conference vedtatt som det globale referanse-meridianen, og den dannet grunnlaget for definisjonen av universell tid (UT) og koordinert universell tid (UTC). Moderne navigasjon og kartlegging bruker også globale datamodeller som WGS84 og GNSS (for eksempel GPS).

Meridianlinjene er sentrale i kartografi, geodesi og geografiske informasjonssystemer (GIS) for å angi posisjoner, beregne avstander og fastsette tidszoner. Den omtrentlige 180°-meridianen følger datolinjen, som ofte passerer rundt øyer og politiske grenser og kan avvike av praktiske eller politiske grunner.