Membranforankrede

Membranforankrede proteiner er proteiner som er festet til cellemembranen slik at deler av proteinet ligger på membranens utside eller innsiden. Det finnes flere hovedmåter proteiner kan være forankret på: gjennom transmembrane domener som strekker seg gjennom lipidlaget, ved GPI-anker som fester proteinet til den ytre membranoverflaten, ved kovalent tilknyttede lipider, og som perifere membranproteiner som binder seg til membranen eller til andre membranproteiner uten å penetrere lipidlaget.

Transmembrane proteiner har en eller flere hydrofobe regioner som går gjennom lipidlaget og danner ofte en n terminus og en c terminus på motsatte sider av membranen. Disse proteinene inkluderer mange reseptorer og transportproteiner, og deres orientering bestemmer hvilke domener som er ekstracellulære og hvilke som er cytosoliske.

GPI-ankerte proteiner mangler en inntrengende transmembranregion. I stedet festes proteinet til en glykolipidsk fosfolipidosforbindelse (GPI-anker) i endoplasmatisk retikulum og transporteres derfra til plasmalemma. De fleste GPI-ankerte proteiner har ekstracellulær orientering og spiller roller i signalering og celle-celle-interaksjoner.

Lipid-ankerte proteiner er festet til membranen via kovalente lipidmodifikasjoner som myristoyl-, palmitoyl- eller prenylgrupper. Disse forankringene kan variere i styrke og modulere proteinets lokalisering og interaksjoner i membranen.

Perifere membranproteiner opprettholder kontakt med membranen gjennom elektrostatiske interaksjoner eller ved binding til andre membranproteiner, uten å være inne i membranen. Deres forankring er ofte mer dynamisk og regulerbar.

Membranforankrede proteiner er sentrale i mange prosesser, inkludert signalering, enzymatisk aktivitet, celleadhesjon og immunrespons. Biosyntese og trafikk til membranen varierer etter forankringsmekanisme, noe som påvirker proteins plassering og funksjon i cellen.