Masseakkumulasjon

Masseakkumulasjon er prosessen der et system får tilført eller akkumulert masse over tid. Begrepet brukes i fysikk, geovitenskap, astronomi og ingeniørfag for å beskrive nettoøkningen i et objekts eller et systems totale masse som følge av materie-tilførsel, avsetning eller konstituerende reaksjoner.

Mekanismer bak masseakkumulasjon varierer mellom situasjoner. Det kan være avsetning av partikler fra en væske eller gass (sedimentering eller deponering), akkresjon i kosmiske miljøer hvor støv og gass bygger opp protoplaneter, eller kjemisk/faseskifte som omdanner løst materiale til fast masse. Massetap gjennom erosjon eller utslippsprosesser må også tas med i beregningen, slik at man får en massebalanse for systemet.

Eksempler på masseakkumulasjon finnes i mange felt. I astrofysikk spiller akkresjon av materiale rundt en stjerne en nøkkelrolle i veksten av stjerne- og planetsystemer. I geologi og hydrologi beskriver massebalanse hvordan sediment eller is bygges opp i et landskap eller et vannsystem. I ingeniørfag kan konstruksjoner akkumulere masse gjennom erosjon av omgivelsene eller avsetning av partikler i driftsmiljøet. I klimaforskning brukes ofte måling av masseendringer i isbreer og jordens grunne lag som en del av massbalanseberegninger.

Målinger av masseendringer gjøres med ulike metoder, inkludert vektbasert veiledning, terestriske målinger og satellittgravimetriske teknikker som kan kartlegge globale og regionale masseforandringer.

Betydningen av masseakkumulasjon ligger i dens effekt på gravitasjonsfelt, geotekniske forhold og dynamikken i natur- og tekniske systemer.