Logografiske

Logografiske refererer til skriveformer der hvert tegn i hovedsak representerer et ord eller et morfem, fremfor kun å angi utlysningen av lyder. I praksis innebærer dette at tegnene har betydningsinnhold som kan være uavhengig av hvordan de uttales i ulike dialekter eller språkvarianter. Logografiske systemer står i kontrast til fonografiske systemer, der tegn eller bokstaver primært avspeiler lyd.

Et kjennetegn ved mange logografiske skriftsystemer er at tegn ofte kombinerer semantiske og fonetiske elementer. For eksempel kan et tegn ha en tydelig betydningsbestanddel samtidig som en del av tegnets grafikk gir spor til uttalen. Ikke sjelden finnes det en heterogen blanding av logogrammer og fonetiske komponenter, noe som gir en viss lydfølge til tallsystemet også i dagligtale.

Historisk oppstod logografiske former tidlig i sivilisasjonene. Egypterne og mesopotamierne utviklet tidlige logografiske eller logogram-tunge skrivestiler som senere ble mer komplekse og kombinert med andre tilgangsmåter. Det klassiske kinesiske skriftsystemet er et sentralt eksempel: de fleste tegn (hanzi) er logogrammer som representerer morfemer eller hele ord, ofte med fonetiske komponenter som gir ledetråder til uttale. Maya-skriptet i Mesoamerika er et annet eksempel på et logosyllabisk system som kombinerer logogrammer og syllabiske tegn.

I moderne bruk består hovedalternativene mellom logografiske, fonografiske og sylabiske systemer. Mange språk benytter kombinasjoner, slik som japansk, som bruker kanji (logogrammer) sammen med kana (sylabiske tegn). Fordeler ved logografiske systemer inkluderer robusthet over dialektvariasjon og evne til å lagre semantisk innhold i hvert tegn; ulempene inkluderer stor innlæringskurve og kompleksiteten i å dekode og skrive et stort tegnsett.