Lipidløselighet

Lipidløselighet er evnen et stoff har til å løse seg i lipidske miljøer, som fettfilmer og biologiske membraner. En vanlig måte å kvantifisere dette på er partitionkoeffisienten mellom oktanol og vann (LogP); høy LogP indikerer høy lipidløselighet, mens lav LogP indikerer lav lipidløselighet. Lipidløselighet kan også beskrives ved løselighet i andre organiske løsningsmidler. Faktorer som påvirker lipidløselighet inkluderer molekylstruktur: lengre hydrokarbonkjeder og få polare grupper øker fettløseligheten, mens polare grupper og ionisering reduserer den. Ioniserte former har generelt lavere lipidløselighet enn unioniserte former, og pH samt pKa påvirker dermed faktisk lipidløselighet i biologiske miljøer.

Betydning og anvendelser: Lipidløselighet påvirker hvordan forbindelser distribueres i kroppen og hvor godt de krysser cellemembraner. Fettløselige forbindelser kan ofte passere membraner lettere og ha bredere vevspreferanse, men de er vanligvis mindre løselige i vann og kan akkumulere i fettvev eller bindes i plasmaproteiner. I legemiddelutvikling balanseres lipidløselighet mot vannløselighet for å sikre tilstrekkelig absorpsjon og biotilgjengelighet. Formuleringsteknikker som emulsjoner, mikrokapsler og liposomer, eller kjemisk modifikasjon som saltformer og prodrugs, brukes for å forbedre løselighet og levering.

Eksempler på lipidløselige stoffer inkluderer fettløselige vitaminer (A, D, E, K) og mange lipofile legemidler. Kunnskap om lipidløselighet er sentral i farmakologi, toksikologi og ernæringsbiologi.