Lagringsnivåhierarki

Lag­ringsnivåhierarki er en modell innen informasjons- teknikk som beskriver hvordan data plasseres i ulike lagringsenheter basert på hastighet, kostnad og utholdenhet. Modellen deler vanligvis lagringen inn i flere nivåer, der de raskeste og dyreste lagringsmediene brukes for data som ofte må få rask tilgang, mens langsommere og billigere medier brukes til data som sjeldent tilgås eller for arkivering. Data flyttes mellom nivåene automatisert eller gjennom policyer som er basert på bruks- og livsløysbehøv.

Sentrale nivåer inkluderer cache og prosessornære minne (L1, L2, L3) som utgjør de raskeste nivåene, deretter primærminne (RAM), så sekundærlagring som SSD eller HDD. Ytterligere nivåer omfatter arkivlagring som magnetbånd eller optiske medier og andre langsiktige løsninger som skylagring med tiering (hot, warm, cold). Hver nivå kjennetegnes av latens, gjennomstrømning, kostnad per enhet og hvor lenge dataene er vedvarende ved strømavbrudd.

Data flyttes mellom nivåene basert på bruksmønstre og styringspolicyer. Caching og buffering holder ofte data nær prosesseringsenheten, mens tiering og livssyklusbehandling automatisk omfordeler data mellom lagringsnivåer for å optimalisere kostnader og ytelse.

Bruksområder inkluderer operativsystemets filsystem, databashåndtering, bedriftslagring og skylagring, der ulike applikasjoner krever varierende ytelse og holdbarhet. Lagermodellen er dermed viktig for å balansere ytelse, kostnader og risiko ved datahåndtering.