Lånebegrensninger

Lånebegrensninger innebærer regler og praksiser som setter grenser for hvor mye lån låntakere kan få, og hvilke betingelser som gjelder. Hensikten er å redusere mislighold, beskytte långivere og opprettholde finansiell stabilitet, samtidig som man fremmer ansvarlig utlån.

Begrensningene kan være regulatoriske eller markedsbaserte. Reguleringer inkluderer generelle kapitalkrav og likviditetskrav for finansinstitusjoner, samt spesifikke krav knyttet til kredittytelse. For boliglån er det vanlig å vurdere betalingsevne og inntekt, sette grenser for låneandelen i forhold til eiendelens verdi (LTV) og/eller husholdningens totale gjeld i forhold til inntekt (gjeldsgrad). Egenkapitalkrav og krav til dokumentasjon er også vanlig.

Norsk kontekst: I Norge styrer myndighetene boliglånspraksis gjennom boliglånsforskriften og Finanstilsynets veiledere. Regler for betalingsevne, boligkjøp og samlet gjeld begrenser hvor mye boliglån en låntaker kan få gjennom bankenes vurdering og risikohåndtering.

I andre land varierer grenser og metoder, men LTV- og DTI-limitter, amortiseringskrav og kapitalkrav er vanlige verktøy i makroprudentiell styring.

Fordeler med lånebegrensninger inkluderer økt finansiell stabilitet og redusert mislighsrisiko; ulemper kan være at nyetablerte eller førstegangskjøpere møter høyere terskler og at restriksjonene i enkelte situasjoner kan virke procyklisk.