Kovariasjonsteorien

Kovariasjonsteorien, eller kovariasjonsmodellen, er en sosialpsykologisk forklaring på hvordan mennesker tilskriver årsaker til andres atferd. Den ble utviklet av Harold Kelley i 1967 og fokuserer på hvordan observerte mønstre av atferd over tid, i ulike situasjoner og hos ulike personer påvirker vår oppfatning av hva som forårsaker atferden.

Hovedideen er at mennesker bruker tre typer informasjonskilder—konsensus, distinkthet og konsistens—for å vurdere om årsaken til en atferd ligger hos personen (indre årsaker) eller i situasjonen (ytre årsaker). Konsensus refererer til hvorvidt andre viser lik atferd i den samme situasjonen. Distinkthet peker på hvor spesifikk atferden er for den aktuelle situasjonen eller stimuli, i motsetning til andre situasjoner. Konsistens beskriver hvor stabil atferden er over tid i samme situasjon. Ved å kombinere disse tre informasjonskildene trekker observatøren en årsaksbedømming og velger mellom interne eller eksterne årsaker.

Eksempelvis kan en elev som får dårlige karakterer i ett fag, samtidig være en del av en gruppe som også sliter i dette faget (høy konsensus) og presterer variabelt over tid i dette faget (lav konsistens), noe som peker i retning av situasjonelle eller kontekstuelle faktorer. Dersom derimot elevens prestasjoner er konsistente over tid, men stolen av andre elevers resultater varierer og atferden er spesifikk for dette faget, kan årsaken finne sted i elevens individuelle forhold.

Kovariasjonsteorien har hatt betydelig innflytelse innen attribusjonsforskning og har blitt kritisert for å være for rasjonell og ofte ikke-empirisk i praksis. Moderne arbeid har utvidet modellen med kulturelle forskjeller, automatiske prosesser og mer sofistikerte statistiske tilnærminger.