Kostnadsføringsprinsippet

Kostnadsføringsprinsippet er et regnskapsprinsipp som sier at kostnader skal kostnadsføres i resultatregnskapet i den perioden de er forbrukt eller der den tilhørende verdiskapingen skjer, og ikke nødvendigvis når betalingen skjer. Prinsippet er fundamentert i accrual-baserte regnskapsstandarder og har som formål å gi et rettvisende bilde av virksomhetens lønnsomhet og bruk av ressurser.

Anvendelse og praksis: Ikke-varige kostnader som ikke gir framtidige, identifiserbare fordeler blir normalt kostnadsført i perioden de oppstår. Kostnader som gir forventede framtidige fordeler kan derimot aktiveres som eiendeler hvis de oppfyller kriterier for aktivering og måles pålitelig. Eiendeler avskrives over forventet nytteverdi. Varer og innkjøp til videresalg føres som varelager og blir kostnadsført som en del av kostnadsbildet når salget skjer eller når varene brukes. For forskning og utvikling varierer behandlingen etter gjeldende standarder; forskning kostnader kostnadsføres vanligvis i perioden, mens utviklingskostnader kan kapitaliseres hvis kriteriene er oppfylt.

Virkning og kontekst: Kostnadsføringsprinsippet bidrar til å unngå over- eller underestimering av resultat og balanse ved å tildele kostnader til riktig periode. Praktisk innebærer det også vurderinger av materialitet og forventede fordeler, og det må tilpasses i samsvar med det aktuelle regnskapsregelverket, som NGAAP eller IFRS, avhengig av virksomhetens rammer.