Korrosjonsmiljøer

Korrosjonsmiljøer refererer til de miljøforholdene som påvirker hastigheten og typen korrosjon som materialer utsettes for. Viktige drivkrefter inkluderer fuktighet, oksygen, elektrisk ledningsevne, temperatur og tilstedeværelse av kjemikalier eller salter som kan akselerere reaksjoner.

Vanlige korrosjonsmiljøer er marine miljøer med sjøvann og salt spray, industrielle atmosfærer med svovel-, klor- og organiske forbindelser, ferskvann som inneholder oppløste ioner, samt jord og sedimenter. Mikrobiell påvirkning i biofilmer (MIC) kan også forsterke korrosjon. Ulike prosesser forekommer avhengig av miljøet, blant dem uniform korrosjon, pitting-korrosjon, crevice-korrosjon, galvanisk korrosjon og erosjonskorrosjon.

Måling og evaluering av korrosjon skjer vanligvis ved å uttrykke hastigheten som mm per år (mm/år) og gjennom vekt­tap eller elektrokjemiske metoder som polarization resistance og Tafel-ekstrapolering. Felt- og laboratorietester gir data om korrosjonsmiljøets aggressivitet, mens standarder som ISO og ASTM veileder prøvetaking og rapportering.

Forebygging og kontroll av korrosjon i ulike miljøer krever riktig materialvalg, beskyttende belegg eller inhibiter, og i noen tilfeller katodisk eller anodisk beskyttelse. Designprinsipper som minimerer vannretensjon, døde soner og crevice-nedsetning, samt vedlikehold, inspeksjon og miljøstyring, er sentrale for å redusere korrosjonsoverflødighet og forlenge levetiden til konstruksjoner og utstyr.