Konsolideringsmetoderne

Konsolideringsmetodene er de metodene som brukes når et konsern utarbeider konsolidert finansregnskap for å presentere et samlet finansielt bilde av morselskapet og dets datterselskaper. Hensikten er å fremstille virksomheten som en enkelt økonomisk enhet, og å eliminere effektene av interne transaksjoner mellom konsernets enheter.

Ved full konsolidering blir morselskapets og datterselskapets eiendeler, gjeld, inntekter og kostnader helt medregnet i konsernets regnskap. Egenkapital og minoritetsinteresser presenteres, og interne transaksjoner og saldo elimineres i konsernregnskapet. Denne metoden brukes når morselskapet har kontroll over datterselskapet, typisk gjennom majoritetsandel eller andre kontrollforhold som gir vedvarende myndighet over drift og finansiering.

Proportional konsolidering, som tidligere ble brukt for felleskontrollerte foretak, innebærer at konsernet regnskapsfører sin andel av eiendeler, gjeld, inntekter og kostnader i forhold til sin eierandel. IFRS-praksis har i stor utstrekning gått over til bruk av egenskapene i annen metode for slike enheter (IFRS 11), men proporsjonal konsolidering kan fortsatt forekomme i enkelte markeder eller under visse rammeverk.

Egenkapitalmetoden brukes når konsernet har betydelig innflytelse, men ikke kontroll, over et investert foretak—for eksempel i tilknyttede foretak eller fellesforetak. Investeringen initialt måles til kostpris, og senere justeres med konsernets andel av foretakets resultat og andre endringer i egenkapitalen. Utbytte reduserer bokført verdi av investeringen.

Konsolideringsmetodene innebærer også eliminering av mellomværende transaksjoner mellom konsernselskapene og behandlingen av minoritetsinteresser i konsernets egenkapital. Rammeverket for valgene av metoder er primært IFRS og nasjonale regnskapsstandarder.