Konkurransebegrensing

Konkurransebegrensing er et juridisk begrep som beskriver praksiser eller avtaler mellom foretak som har til formål eller effekt å redusere konkurransen i et marked. Begrepet omfatter både avtaler mellom konkurrenter (horisontale) og mellom leverandører og kunder (vertikale), samt enkelte former for atferd som er konkurransebegrensende. Mange restriksjoner regnes som hard core og er forbudt av seg selv uten behov for å vurdere effekter; andre restriksjoner vurderes ut fra en samlet nytte-kostnadsvurdering.

Formene inkluderer blant annet prisfastsettelse mellom konkurrenter, kartell- eller anbudssamarbeid, markedsdeling, produksjons- eller omsetningsbegrensninger, og visse typer geografiske eller eksklusive avtaler i vertikale forhold. Noen av disse kan være underlagt unntaksordninger eller blokkuntak hvis avtalen ikke gir altfor sterke konkurransebegrensninger.

I Norge reguleres konkurransebegrensninger av konkurranseloven, og Konkurransetilsynet håndhever reglene. I EU og EØS-regulering er hovedregelen fastsatt i artikkel 101 og artikkel 102 i traktaten om Den europeiske unions fungering, som forbyr avtaler som hindrer eller begrenser konkurransen. Tilsynsmyndigheter kan ilegge bøter, pålegg om opphør og, i kartellsaker, gi immunitet eller botreduksjon.

Unntak kan gis når avtalen gir samfunnsnytte og ikke vesentlig hindrer konkurransen, ofte gjennom blokkuntak eller sektorbaserte unntak. Konsekvensene av konkurransebegrensende avtaler kan være høyere priser, mindre valgmuligheter og redusert innovasjon for forbrukere.