Koherentismi

Koherentisme er en epistemologisk teori som hevder at troenes berettigelse avhenger av hvor godt de passer inn i et sammenhengende system av trosoppfatninger. I denne tilnærmingen er ikke en tro rettferdiggjort fordi den er avledet fra noen grunnleggende tro, men fordi den bidrar til å gjøre hele tro- og kunnskapsnettet mer koherent.

Koherentismen skiller ofte mellom intern koherens og ekstern koherens. Intern koherens handler om logisk konsistens og fravær av selvmotsigelser mellom troer, mens ekstern koherens innebærer samsvar mellom troene og erfaringer eller observasjoner i verden. Ifølge koherentismen begrunnes tro effektivt når den står i god samsvar med resten av systemet, snarere enn ved å hvile på individuelle førsteårsantagelser.

Historisk har koherentisme røtter i arbeidet til tidlige pragmatikere og filosofer som Charles S. Peirce, og den fikk tydelig uttrykk i moderne epistemologi gjennom Laurence BonJour og andre. Konseptet står ofte i opponering til foundationalismen, som hevder at noen grunnleggende tro gir sikre byggesteiner for all begrunnelse. Koherentismen er også influert av holismens idéer om at kunnskap kan forstås som et nettverk snarere enn som isolerte trosaktiviteter.

Kritikk adresserer blant annet at en koherent tro kan være logisk konsekvent uten å være sann hvis hele systemet er feil, slik at koherens ikke nødvendigvis sikrer sannhet. Motstandere peker også på problemet med å velge mellom flere konkurrerende koherente systemer, og på den potensielle forfallsrisikoen ved å gjøre koherens til hovedmålet for begrunnelse.

Moderne diskusjon viser varianter som intern versus ekstern koherens, samt modeller som prøver å integrere erfaring, vitenskapelig teori og språkprinsipper i en helhet. Koherentisme forblir en sentral motvekt til basistematiske teorier innen epistemologi.