Kobberforbindelser

Kobberforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder kobber. Kobber forekommer i hovedsak i to oksidasjonstilstander i disse forbindelsene: +2 (Cu(II)) og +1 (Cu(I)). Cu(II)-forbindelser er vanligere i uorganiske salter og vannløselige komplekser, mens Cu(I)-forbindelser ofte er mindre stabile i vann, men forekommer i noen halogenider og oksider.

I koordinasjonskjemi danner kobberioner komplekser med ulike ligander som vann, klorid, sulfat eller organiske ligander. Cu(II) kan være koordinasjonssenter i oksidasjonstilstander opp til seks koordinasjoner, og geometrien blir ofte kubisk eller forvridd oktedrahedral. Cu(I) er vanligvis tetraedral eller lineært i enkelte forbindelser. Mange kobberforbindelser viser karakteristiske farger: Cu(II)-salter er ofte blå eller blågrønne når de er hydratiserte, mens Cu(I)-salter og forbindelser kan være hvite, fargeløse eller rødlige avhengig av sammensetning.

Vanlige kobberforbindelser inkluderer kobbersulfat (CuSO4), kobberklorid (CuCl2), kobbernitrat (Cu(NO3)2), kobberoksid (CuO) og kobber(I)oksid (Cu2O). Uorganiske kobberforbindelser som malakit (Cu2CO3(OH)2) og azuritt (Cu3(CO3)2(OH)2) er kjente mineralkarakterer. Kobberforbindelser benyttes også som pigmenter (for eksempel kobberbaserte blå eller grønnfarger), fungicider og i ulike kjemiske reaksjoner og katalseprosesser. Organiske kobberforbindelser brukes i syntese og som reaktanter i karbon-kobber-sammenkoblinger og som preloddingsmidler i metallisering.

Helse og miljø: kobberforbindelser kan være giftige ved inntak eller langvarig eksponering og kan påvirke miljøet i vannmiljøer. Håndtering og avfall må derfor følge gjeldende sikkerhetsdatabaser og reguleringer.