Kliffformen

Kliffformen refererer til landskapstyper dominert av bratte klippevegger. De oppstår når bergartene som utgjør kyst- eller dalbunnen blir eksponert for langvarig erosjon og forvitring. Formen påvirkes av bergartens litologi (motstand), tektoniske krefter som heving eller forkastning, og klimatiske forhold som vind, regn og temperaturendringer. Resultatet er ofte vertikale eller nesten vertikale ansikter, med tydelig lagdeling eller sprekker som styrer hvor og hvordan avsetningen foregår.

Ved elver eller kyster er de mest kjente kliffformene kystklipp og elveklipper. Kystklipp dannes når bølger underslår bunnen av klippen og skaper en bølgekuttplattform ved lavvann. Gjennom videre erosjon kan sprekker utvikle seg til huler og til slutt buer; når buene kollapser dannes landmerker som sjøstakker eller blokker ved foten av klippen. Profilen speiler ofte lagdelingen og sprekkenes plassering.

Innlands finnes elveklipper dannet der elven skjærer seg ned i fast berg, ofte i bratte daler. Forkastningsklipper opptrer langs geologiske feilsoner hvor forskjeller i bergartens motstand eller kraftige forkastninger danner bratte vegger. Kalkklipper utgjør en egen kategori i karstlandskap, der kjemisk forvitring og oppløsning av kalkstein gir vertikale flater og nettverk av sprekker. I fjellområder kan frostforvitning og is forme klippene i ujevne overflater og bidra til blokke- og fjellpartier som står i bratte vegger.