Kjøringstidsgrense

Kjøringstidsgrense er betegnelsen på de juridiske grensene for kjøretid og hviletid som yrkessjåfører i vegtransport må forholde seg til. I Norge er reglene implementert gjennom forskrift om kjøre- og hviletid og følger EU-forordning 561/2006 om kjøretider, pauser og hvileperioder.

Hovedpunktene i kjøringstidsgrensen er blant annet følgende: Maks kjøretid per dag er 9 timer, men den kan, under visse forhold, utvides til 10 timer to ganger i løpet av en uke. Maks kjøretid per uke er 56 timer, og det er en grense på 90 timer for en toukersperiode. Disse tallene er satt for å begrense tretthet og forbedre trafikksikkerheten.

Pauser og hvile er også regulert. Etter 4,5 timers kjøretid kreves en pause på minst 45 minutter, som kan tas som to pauser (for eksempel 15 og 30 minutter). Daglig hvile skal være minst 11 sammenhengende timer, men kan reduseres til 9 timer to ganger mellom to ukentlige hviler, under forutsetning av at tilsvarende hvile tas senere.

Når det gjelder hvile i uke- eller lengre perioder, skal den ukentlige hvile være minst 45 timer; det kan i enkelte tilfeller reduseres til 24 timer hvis rest- eller kompensasjonsleddet er ivaretatt innen godkjente tidsrammer. Dette justeres av myndighetene og avhenger av type kjøring og operasjon.

Registrering og håndhevning skjer vanligvis via tachograph som registrerer kjøretid, pauser og hvile. Dataene kan inspiseres av myndighetene ved behov, og brudd på kjøre- og hviletidsreglene kan medføre sanksjoner og gebyrer.

Reglene gjelder yrkessjåfører i innenriks og utenrik vegtransport i Norge, med enkelte unntak og særordninger avhengig av operasjonstype og kjøretøy.

---