Isolationsmodstand

Isolationsmodstand er motstanden isolerende materialer gir mot lekkasjestrøm mellom ledende deler eller mellom ledere og jord. Den brukes som indikator på tilstanden til isolasjonen i elektriske anlegg og utstyr, som kabelnett, motorer og transformatorer. En høy isolasjonsmodstand betyr lite lekkasje, mens lav verdi ofte skyldes fukt, forurensning, skade eller nedbryting av isolasjonen.

Måling av isolasjonsmodstand skjer vanligvis med et megohmmeter (megger). Spenningsforsyningen påføres mellom relevante punkter, for eksempel mellom leder og jord eller mellom faser, og måleren gir en IR-verdi i megohm. IR-verdien presenteres ofte direkte i megohm (MΩ). Resultatet tolkes i forhold til utstyrets krav og gjeldende standarder. Testene bør gjennomføres med utstyret frakoblet og uten risiko for kontakt med strømførende deler, og etter testing bør kapasitiv energi utladet.

Påvirkende faktorer inkluderer temperatur, fuktighet og forurensning, i tillegg til aldring og skade på isolasjonen. Økende fukt og høy temperatur reduserer isolasjonsmodstanden; tørre, rene forhold øker den. Måleverdier kan også påvirkes av måleutstyrets kvalitet og lengden på måleperioden.

Tolkning: En vanlig tommelfingerregel er at isolasjonsmodstanden bør være minst ca. 1 MΩ per kV nominell spenning for ny eller god isolasjon, men krav varierer. Mange tester bruker Polarization Index (PI): PI = IR ved 10 minutter delt på IR ved 1 minutt; PI > 2 indikerer ofte god isolasjon. Standarder og lokale regler angir testspenninger og tolkning av resultatene. Sikkerhet: tester skal gjennomføres i samsvar med relevante standarder, og utstyret må være korrekt avstengt og jordet.