Insulinreseptoren

Insulinreseptoren er et membranbundet reseptorkompleks som tilhører reseptor-tyrosinkinasefamilien. Den består av to alfa-subenheter og to beta-subenheter (α2β2). Alfa-subenhetene ligger ekstracellulært og binder insulin; beta-subenhetene strekker seg gjennom membranen og inneholder det intracellulære tyrosinkinasedomenet som utløses ved insulinbinding.

Ved insulinbinding blir β-subenhetenes tyrosinreseptor fosforylert, noe som gir docking-steder for signalmolekyler som IRS1/2 og SHC. Dette igangsetter ulike signalflyter, særlig PI3K-AKT-mTOR og MAPK/ERK-stien. Aktiveringen av PI3K-AKT-armen fører blant annet til translokasjon av GLUT4-glukosetransportører til plasmamembranen i muskel- og fettvev, og dermed økt glukoseopptak. I leveren gir det stimulering av glykogensyntese og nedregulering av glukoseproduksjon, mens lipogenese også kan aktiveres.

Det finnes to insulinreseptorisoformer, IR-A og IR-B, som dannes ved alternativ spleising av exon 11. IR-B dominerer i metaboliske vev og er spesielt assosiert med glukose- og lipidmetabolisme, mens IR-A har høyere uttrykk i utviklings- eller mitotisk sammenheng og binder IGF-II.

Regulering av reseptoren skjer gjennom endocytose, reseptorresirkulering og i enkelte tilfeller nedbrytning. Klinisk er redusert insulinreseptorsensitivitet en sentral del av type 2-diabetes og insulinresistens, og mutasjoner i reseptoren kan gi alvorlige tilstander som insulinreseptordefekt eller Donohues syndrom.