Inngangsspenning

Inngangsspenning er spenningen som appliceres på inngangsterminalene til en elektronisk krets eller komponent. Den avgrenser hvilke signaler en enhet kan bearbeide og må ikke forveksles med forsyningsspenningen som driver enheten. Inngangsspenning kan være DC eller AC, og spenningen angis i volt (V). For AC-signaler brukes ofte RMS-verdi, mens peak-verdier også forekommer i spesifikasjoner. I mange sammenhenger beskrives inngangsspenningen i forhold til inngangsimpedansen og driftsområdet.

Inngangsområdet angir hvilke signalnivåer enheten kan operere med uten å miste lineæritet eller få skader. Det angis ofte en maksimum inngangsspenning (input voltage rating) og inngangsimpedans (Ri). For differensielle innganger er det viktig å merke seg spenningsforskjellen mellom inngangene. Inngangsspenningen kan også være frekvensavhengig, spesielt ved høyere frekvenser eller i koblede systemer.

Praktisk påvirker inngangsspenningen forsterkning, dynamisk område og støy. En forsterker har en viss inngangssensitivitet og en forhold mellom inngangs- og utgangsnivå (gain). Hvis inngangsspenningen overstiger området, kan utgangen klippe eller forstyrres; hvis den er for lav, kan signalet være under bannet for god prosesseringskvalitet. Inngangssignaler kan være koblet på forskjellig måte (AC-kobling, DC-kobling) og må derfor vurderes i forhold til riktig bias og impedans.

Måling av inngangsspenning gjøres med passende utstyr, som multimeter for DC eller oscilloskop for tidsmessige og amplitudemessige egenskaper. Det bør også vurderes sikkerhet, spesielt ved tilkobling til høyspenning eller potensielt farlige kilder.

Eksempler: i en lydforsterker defineres inngangsspenningen avks kilde og inngangsimpedansen, ofte i området noen hundre millivolt til få volt rms. I en strømdriftsenhet angir spesifikasjoner vanligvis lavere eller høyere faste spenningsnivåer avhengig av kildesystem.