Induktoreid

Induktoreid, ofte kalt induktor, er en passiv elektrisk komponent som lagrer energi i et magnetisk felt når strøm passerer gjennom en leder. Den viktigste egenskapen er induktansen, målt i henries (H). Ifølge Faradays lov motsetter en induktor seg plutselige endringer i strøm, noe som gjør den nyttig som energilager, filterkomponent og signalstyre i elektroniske kretser.

Konstruksjon og typer består av en eller flere viklinger av ledning rundt en kjerne av luft eller et ferromagnetisk materiale. Luftkjerneinduktorer har lav tap ved høye frekvenser, mens kjernenøykker (ferritt, laminert jern) gir høyere induktans i kompakt form. Spolene kan være solenoide (kuleformede) eller toroidale; toroidale spoler gir ofte høy induktans med lav stråling. Parasitære elementer som kapasitans mellom viklinger og viklingens resistans påvirker oppførselen, spesielt ved høyere frekvenser.

Nøkkelegenskaper inkluderer induktanse L, kvalitetsfaktor Q, og spolemotstand ESR. Induktansen avhenger av antall viklinger, kjernepermeabilitet og geometri. Ved økende frekvens blir selvresonans mer relevant og kan begrense induktorens effektive bruksområde.

Applikasjoner omfatter filtrering og avstemming i RF-kretser, strømforsyninger og energilagring i smPS-enheter, samt choke-innkapslinger for å hindre uønsket signalsvev. Induktoreid relaterer seg også til transformatorer, siden to eller flere induktorer kan være magnetisk koblet for å overføre energi mellom kretser.