Ikkeeksperimentelle

Ikkeeksperimentelle studier refererer til forskningsdesign som ikke involverer tilfeldig tildeling av deltakere til behandlings- eller eksponeringsgrupper eller aktiv manipulasjon av variabler. Slike studier observerer eksisterende forhold og hendelser i naturlige omgivelser og legger til rette for å undersøke sammenhenger mellom variabler uten å forsøke å fastslå kausalitet gjennom randomisering.

Dette inkluderer tverrsnittstudier, longitudinelle kohortstudier, case-control-studier, casestudier samt økologiske studier og sekundære dataanalyser fra registre eller arkivdata. I motsetning til eksperimentelle design er det ofte vanskeligere å kontrollere for forstyrrelser og konfunderinger, noe som kan begrense muligheten til å trekke kausale konklusjoner.

Fordeler med ikkeeksperimentelle tilnærminger er lavere kostnader og logistikk, færre etiske barrierer for visse spørsmål, samt høy ekstern validitet og evne til å studere realverden-forhold og sjeldne eller langtidseffekter. Ulemper er høyere risiko for bias (utvalgs-, måle- og konfunderingsfeil) og begrenset evne til å etablere kausalitet.

Kvalitetsforbedring i slike studier skjer gjennom tydelig operasjonalisering av variabler, robust statistisk kontroll for konfundering (for eksempel multivariat regresjon, propensity score), sensitivity-analyser og triangulering med andre designs eller data.

Områder der ikkeeksperimentelle metoder er vanlige, inkluderer medisin og epidemiologi, samfunnsvitenskap, helsepolitikk og effektivitetsstudier i naturlige settinger.

---