Identitetspolitik

Identitetspolitikk refererer til politiske tilnærminger som setter sosiale identiteter og erfaringer i sentrum for politikkutforming. Den undersøker hvordan faktorer som kjønn, rase eller etnisk tilhørighet, seksualitet, religion og funksjonsevne påvirker makt og tilgang til ressurser. Målene er ofte rettigheter, representasjon og deltakelse, samt strukturelle endringer som gir mer likhet for grupper som har vært marginalisert. En viktig idé er at kollektive erfaringer av undertrykkelse må høres i politiske prosesser og institusjoner.

Historisk har identitetspolitikk vokst fram fra sivile rettighets-, feministiske og LHBTQ+-bevegelser, samt anti-kolonial motstand. Begreper som anerkjennelse og representasjon står sentralt, og interseksjonalitet brukes for å synliggjøre hvordan ulike identiteter samvirker i undertrykkelse og fordeler. Tilnærmingene varierer mellom fokus på gruppens spesifikke behov og politikk som søker å redusere urett ved hjelp av målrettede tiltak og inkluderende prosesser.

Debatten om identitetspolitikk er bred og preget av både støtte og skepsis. Tilhengere mener at politiske tiltak basert på gruppetilhørighet er nødvendig for rettferdighet og faktisk representasjon. Kritikere advarer mot essensialisering, fragmentering og polarisering, og frykter at identitet kan undergrave universelle rettigheter eller skape konkurranse mellom grupper. I praksis varierer virkemidler fra kvoter og positive tiltak til inkluderende beslutningsprosesser og bedre representasjon i institusjoner.

Identitetspolitikk påvirker moderne politiske diskurser og politikk, og dens rolle blir ofte sentralt i spørsmål om rettigheter og representasjon. Se også interseksjonalitet og rettighetsbasert politikk.