Hjelpeverbetene

Hjelpeverbetene, eller auxiliary verbs, er en liten gruppe verb som brukes sammen med andre verb for å uttrykke tid, aspekt, stemning eller stemme. I norsk grammatikk spiller de en sentral rolle i dannelsen av sammensatte tider og stemninger, og de kan være både kjerner for verbets bøyning og modale uttrykk.

De viktigste hjelpeverbene i norsk er ha, være og bli. Ha brukes for å danne perfektum: jeg har spist. Bli brukes i passivkonstruksjoner og perifrastiske former, for eksempel blir skrevet (boken blir skrevet) eller er blitt skrevet (boken er blitt skrevet). Være brukes i enkelte kombinasjoner for å formidle tilstander og visse passive former, og har en støttende rolle sammen med andre verb.

I tillegg finnes modale hjelpeverb som kan, måtte, skulle, ville, bør og tør. Disse uttrykker mulighet, nødvendighet, vilje, påbud eller evne, og brukes alltid sammen med infinitiv av hovedverbet: Jeg kan spise, Hun må gjøre leksene, Vi skal reise i morgen. Modale hjelpeverb kan også forekomme i sammensatte former, for eksempel kan ha spist eller måtte ha gjort, for å uttrykke mulighet eller nødvendighet i fortid eller fortellende narrativ.

Hjelpeverbene har ikke alltid en betydning i seg selv når de brukes som ledd i en sammensatt form; de fungerer som grammatisk støtte for å formidle tid, stemning eller stemning av hovedverbet. Sammen utgjør de norsk verbalsystem og gir presise muligheter for uttrykk av tid og modalitet.