Grensefriksjon

Grensefriksjon, ofte kalt statisk grensefriksjon, er den maksimale friksjonskraften som kan oppstå mellom to kontaktflater før de begynner å gli relativt i forhold til hverandre. Den beskrives av F_f,max = μ_s N, der μ_s er den statiske friksjonskoeffisienten og N er den normale kraften mellom flatene. Dersom tangentialkraften F_t er mindre enn F_f,max, vil flatene ikke gli og forblir i hvile i forhold til hverandre. Når F_t når grenseverdien, oppstår grensefriksjon og bevegelse kan starte. Etter at bevegelse har begynt, blir friksjonen ofte lavere og følger den kinetiske friksjonen F_k = μ_k N, med μ_k vanligvis mindre enn μ_s.

Verdiene av μ_s og μ_k avhenger av materialene og tilstandene i kontaktflatene: overflatens ruhet, real kontaktflate, renhet, temperatur og last. Grensefriksjonen er derfor ikke en universell konstant, men et parameter som kan variere betydelig mellom ulike materialpar og forhold.

Praktiske konsekvenser av grensefriksjon inkluderer hvor mye drivkraft som trengs for å begynne å gli mellom flater, slik som ved bremsing, gripping og klemning. Den brukes også i beregninger av klemme‑ og festemekanismer samt i design av grenseflater og friksjonskontroll i maskiner.

Se også: friksjon, statisk friksjon, glidfriksjon, friksjonskoeffisient.