GnRHantagonister

GnRH-antagonister er en gruppe legemidler som konkurrerer om og blokkerer gonadotropinfrigjørendehormonreseptoren (GnRH-R) i hypofysepars. Ved å hindre GnRH-signalering fører de raskt til nedregulering av luteiniserende hormon (LH) og follikkelstimulerende hormon (FSH), og dermed lavere produksjon av kjønnshormoner som testosteron og østrogen. I motsetning til GnRH-agonister gir antagonistene umiddelbar nedregulering uten den karakteristiske initiale hormonelle flukt.

Praktiske eksempler og bruksområder inkluderer ganirelix og cetrorelix, som brukes til å forhindre premature LH-utløsninger under kontrollert ovarial stimulering i IVF-behandling. Degarelix brukes som palliativ behandling av avansert prostatakreft og gis som subkutan injeksjon månedlig. Abarelix ble tidligere brukt i prostatakreft, men ble trukket fra markedet på grunn av risiko for alvorlige allergiske reaksjoner. GnRH-antagonister uttøyner ofte en mer umiddelbar effekt enn antagonister, og mangler den flare-effekten som kan forekomme ved GnRH-agonister.

Orale GnRH-antagonister har også blitt utviklet og noen er i klinisk bruk eller under godkjenning i ulike land. Relugolix er et oralt GnRH-antagonist som har blitt brukt for avansert prostatakreft i flere land, og linzagolix har blitt studert og godkjent for tilstander som endometriose og fibromider i ulik grad av markedstilgang. Disse agentene gir mulighet for fleksibel behandling uten injeksjon, men deles fortsatt inn i hypoestrogeniske/hypogonadotrope bivirkninger ved langvarig bruk.

Bivirkninger inkluderer varmeflammer, redusert sexuell lyst, tretthet og potensiell nedgang i benmineraltetthet ved langvarig behandling. Generelle kontraindikasjoner omfatter graviditet og forhold som påvirker skjeletthelse; pasienter må følges med hensyn til hormonelle nivåer og beinhelse.