Førstespråk

Førstespråk er språket en person først lærer og blir mest fortrolig med i barndommen. Det brukes ofte hjemme og i nære relasjoner, og kan også kalles morsmål eller det språket man vokser opp med. Begrepet brukes i språkforskning og utdanning for å skille det fra språk som læres senere i livet.

De fleste tilegner sitt første språk gjennom naturlig samhandling med omsorgspersoner og andre i hverdagen, gjennom lek, rytme og daglige rutiner. Læring skjer gradvis ved lytting, imitasjon og tilbakemelding, og mengden og kvaliteten på språklig input har stor betydning.

I flerspråklige miljøer kan et menneske ha flere språk fra barndommen, og hvilket språk som regnes som førstespråk kan variere avhengig av språkkompetanse i tale, lytting, lesing og skriving. L2 betegner ofte språket som læres senere, for eksempel i skole eller gjennom arbeid og samfunnsbruk. For mange kan grensen mellom L1 og L2 være flytende og endre seg over tid.

Førstespråket former tidlig fonologi, ordforråd og grammatikk, og legger grunnlag for senere språkopplæring og literacy. Flerspråklighet kan også være forbundet med kognitive og sosiale fordeler, avhengig av eksponering, muligheter for praksis og støtte i utdanning.

I forskning og praksis brukes begrepet for å beskrive elevers og voksnes språkkompetanse. Det er viktig å erkjenne at definisjonen av førstespråk kan være kompleks i migrasjons- og familiesammenhenger, og at identitet og språkbruk kan avvike fra språket man i utgangspunktet vokste opp med.