Forskningsfrihet

Forskningsfrihet, eller akademisk frihet innen forskning, er prinsippet om at forskere skal kunne undersøke spørsmål, velge metoder, gjennomføre studier og formidle resultater uten uberettiget innblanding eller sensur. Den omfatter retten til å stille spørsmål og utfordre eksisterende kunnskap, å velge forskningsfelt, å bruke metoder og data som er vitenskapelig forsvarlige, og å publisere eller formidle funn åpent. Forskningsfrihet står i nært forhold til ytringsfrihet og institusjonelt autonomi i høyere utdanning, og forutsetter at forskningen skjer innenfor etiske, rettslige og faglige rammer.

I Norge er forskningsfrihet ofte knyttet til autonomien til universiteter og høgskoler, og til nasjonale retningslinjer og regelverk som beskytter forskernes rett til å forske og å formidle resultater, samtidig som de sikrer kvalitet, integritet og ansvarsfull praksis. Forsknere forventes å følge etiske normer, personvernlovgivning og andre relevante regler, og institusjonene har ansvar for å tilby nødvendig infrastruktur og et trygt arbeidsmiljø. Retten til å publisere og å formidle funn kan i enkelte situasjoner møte rammer som hensyn til sikkerhet eller konfidensialitet, men sensur eller press mot legitime forskningsaktiviteter blir normalt sett motarbeidet.

Debattene om forskningsfrihet handler om hvordan man balanserer frihet med offentlig interesse, personvern, sikkerhet og forebygging av misbruk. Forskingsfrihet anses som viktig for vitenskapelig framdrift, demokratiske prinsipper og ansvarlig forskning, samtidig som det kreves robuste mekanismer for evaluering av kvalitet og integritet. Internasjonale rammeverk, inkludert UNESCOs retningslinjer og europeiske forskerretningslinjer, vektlegger uavhengighet, ansvar og tilgang til ressurser.