Flerhalogenforbindelser

Flerhalogenforbindelser er kjemiske forbindelser som inneholder to eller flere halogenatomer i molekylet eller i ionet. Halogenene som er relevante er fluor (F), klor (Cl), brom (Br) og jod (I). Begrepet omfatter både organiske og uorganiske forbindelser og inkluderer polahalogenerte hydrocarboner, interhalogenforbindelser og polyhalogenioner.

Organiske flerhalogenforbindelser består av karbonkjeder eller aromatiske ringer som er substituert med flere halogenatomer. Eksempler er polyklorerte biphenyler (PCB-er), polybromerte difenyletere (PBDE-er) og andre polahalogenerte organiske stoffer. Mange av disse er persistente miljøforurensninger som kan bioakkumuleres og være toksiske. De har historisk hatt anvendelser i kjølemidler, isolasjonsmaterialer, smøremidler og flammehemmere, men bruken er i mange tilfeller begrenset eller faset ut av reguleringer.

Uorganiske flerhalogenforbindelser omfatter blant annet interhalogenforbindelser og andre forbindelser med flere halogenatomer, som ClF3, BrF5, IF7 og ICl3. Slike forbindelser er ofte svært reaktive og brukes som oksidasjonsmidler eller halogenkilder i kjemiske reaksjoner. De er vanligvis gasser eller flytende ved romtemperatur og krever streng sikker håndtering.

Miljø og sikkerhet: Flerhalogenforbindelser kan være giftige eller korrosive, og mange organiske flerhalogenforbindelser er svært persistent i miljøet og kan bioakkumuleres. Noen grupper, som klorfluorerte drivstoffer og gasser, har vært under streng regulering på grunn av miljøpåvirkning, inkludert ozonlaget og klimagasspotensial. Reguleringer og sikker avfallshåndtering er sentrale ved produksjon og bruk.