Fibroblastvekstfaktor

Fibroblastvekstfaktor, ofte forkortet FGF, er en familie av små signalproteiner som regulerer cellevekst, differensiering og overlevelse. De viktigste funksjonene inkluderer å stimulere fibroblastvekst, fremme angiogenese og delta i vevsutvikling, morfogenese og sårtilheling. FGF-familien består av flere medlemmer (FGF1 til FGF23 i mennesker), gruppert i flere undergrupper.

FGF-ligander binder til fibroblastvekstfaktorreseptorer (FGFR1–FGFR4), som er receptor-tyrosinkinaseer. Bindingen skjer ofte i samspill med heparansulfat-proteoglykaner (HSPG), som stabiliserer ligand-reseptorkomplekser. Mange ligander har reseptorpreferanser, og alternativ splitting av FGFR gir vevsspesifikk signalering, for eksempel mellom ulike isoformer. En egen gruppe endokrine FGFs (for eksempel FGF19, FGF21 og FGF23) opererer primært som hormoner og krever klotho-proteiner som co-receptorer for å aktivere FGFR.

Signaling fører til aktivering av flere nedstrøms veier, særlig MAPK/ERK og PI3K/AKT, som regulerer cellevekst, differensiering og overlevelse. Regulering av FGF-signaleringsutløses av endocytose, feedback-mekanismer og interaksjoner med ulike regulatoriske proteiner.

Betydning: FGF-signalering er sentral i embryonal utvikling, organspesialisering, hud- og vevsregenerasjon samt sårheling. Aberrasjoner i FGF-FGFR-signalering er knyttet til utviklingsforstyrrelser og enkelte kreftformer, og derfor studeres FGFR-hemmere og andre mål i regenerative medisinske tilnærminger.

Eksempelvis er FGF2 (basic FGF) ofte koblet til sårtilheling, mens FGF7 (keratinocytvekstfaktor) spiller en rolle i hudens epiteliale vev.