EØSmedlemskap

EØSmedlemskap er statusen for deltagelse i Det europeiske økonomiske området (EØS) gjennom EØS-avtalen. EØS omfatter EU-medlemslandene samt tre EFTA-land: Island, Liechtenstein og Norge. Sveits er ikke en del av EØS, og følger i stedet separate bilaterale avtaler. EØS-medlemskap gir disse landene tilgang til EUs indre marked uten fullverdig EU-medlemskap.

Hovedtrekkene i EØS-avtalen er utvidelsen av EUs indre marked til EØS-landene. Dette innebærer fri bevegelighet for varer, tjenester, personer og kapital; tilgang til et felles regelverk i mange sektorer; og implementering av en stor del av EU-retten i de deler av avtalen som gjelder. EØS-landene følger dermed mange av EU-lovene innenfor områdene som er omfattet av avtalen, og tilsyn og samarbeid foregår i EØS-rammer.

Begrensninger og styring: EØS-avtalen dekker ikke Unionens felles landbruks- og fiskeripolitikk, og EØS-landene deltar ikke i EU-beslutninger. Samarbeidet styres gjennom EØS-joint committee, og beslutningene tas av EU i samspill med EØS-landene. Sikkerhet, konkurranse og statsstøtteregler håndheves blant annet av EFTA Surveillance Authority og EFTA Court.

Praktisk betydning: Borgere i EØS-land har rett til å bo og arbeide i andre EØS-land. Næringslivet får tilgang til det indre marked med harmoniserte regler og standarder. Finansiell støtte og programmidler, som EØS-grantene, kanaliseres til utvikling i mindre velstående medlemsstater for å fremme konvergens og samarbeid. EØS-medlemskapet anses ofte som en mellomposisjon mellom full EU-medlemskap og frihandel.