Ca2reabsorpsjonen

Ca2+-reabsorpsjon, eller kalsiumreabsorpsjon, er prosessen der kalsiumioner reabsorberes fra filtratet i nyrene tilbake til blodet. Omtrent 98–99 prosent av filtrert Ca2+ går normalt med tilbake til blodet, mens en liten andel skilles ut i urinen. Reabsorpsjonen skjer i ulike segmenter av nefronet og skjer både via paracellulær og transcellulær transport, avhengig av fysiologisk behov.

I proksimale tubulus skjer majoriteten av Ca2+-reabsorpsjonen (omkring 60–70%). Her følger Ca2+ med vann og natrium under osmotisk og elektrisk gradient, primært via paracellulær transport som følger reabsorpsjon av vann og Na+. Den transcellulære mekanismen er mindre dominerende enn i distal del.

I Henles sløyfe, spesielt TAL, skjer omkring 15–20% av Ca2+-reabsorpsjonen paracellulært. Den lumen-positiviteten som oppstår i dette segmentet driver passiv bevegelse av Ca2+ gjennom tight junctions. Claudin-16 og Claudin-19 i tight junctions regulerer denne paracellulære permeabiliteten for Ca2+ og Mg2+.

I distale tubulus (DCT) reabsorberes cirka 5–10% av Ca2+ via en transcellulær rute. Apikal inntak skjer gjennom TRPV5-kanaler, Ca2+ transporteres intracellulært av calbindin-D28k, og Ca2+ extruderes basolateralt via NCX1 og PMCA1b. Regulering skjer mye via hormoner: PTH øker distal Ca2+-reabsorpsjon ved å oppregulere TRPV5 og calbindin; 1,25-dihydroxyvitamin D3 (kalsitriol) bidrar også til økt reabsorpsjon gjennom lignende mekanismer. Calcitonin har generelt liten effekt på nyre Ca2+-reabsorpsjon hos voksne.

Samlerør bidrar til en mindre andel av Ca2+-reabsorpsjonen og fungerer som et modulært kontrollpunkt. Regulering av Ca2+-reabsorpsjon stilles i forhold til plasma Ca2+ og hormonell status.