Bærerfrekvens

En bærerfrekvens, innen telekommunikasjon, er frekvensen til den umodulerte bæreren av et moduleret signal. Bæreren er vanligvis en sinusformet bølge som genereres av en oscillator og gir basebåndssignalet en frekvens ved hvilken energien overføres i et fysisk medium, for eksempel luft eller kabel. Bæreren fungerer som referansefrekvens og bestemmer hvor i frekvensspekteret et signal «bærer» informasjonsinnholdet.

I praksis er bærerfrekvensen ofte svært stabil og presis, noe som krever nøyaktig kontroll av oscillatorer og frekvenssyntese. Vanlige teknikker inkluderer krystalle oscillatorer og faselåste sløyfer (PLL). Temperaturendringer, alder, og mekaniske påkjenninger kan føre frekvensdrift, derfor er stabilisering og frekvenskonsistens viktig i både sender og mottaker.

Bærerfrekvens påvirker hvordan modulerte systemer fordeler energi i spekteret. I amplitude-/angulærmodulasjon (AM/PM) skjer moduleringen ved å endre amplitude eller fase rundt bæreren, noe som skaper sidebølger rundt f_c. I frekvensmodulasjon (FM) blir øyeblikkshastigheten rundt f_c endret av informasjonsinnholdet, og hele spekteret utvider seg etter de viktigste båndene. I digital kommunikasjon brukes en stabil bærer for å midlere signalet i et bestemt radiobånd, ofte ved hjelp av kvante-/miksingsprosesser og filtrering.

Valget av bærerfrekvens påvirker kanalplassering, båndbredde og støykontroll, og er avgjørende for frekvensplanlegging og regulatoriske tillatelser i radiokommunikasjon.