Bobodolleksperimentene

Bobodolleksperimentene refererer til en serie psykologiske eksperimenter ledet av Albert Bandura ved Stanford University i begynnelsen av 1960-tallet. Disse studiene undersøkte om barn lærer gjennom observasjon ved å se en voksenmodell utøve atferd, spesielt aggressiv atferd mot en Bobo-isegods, og deretter imitere den observerte atferden selv.

Metodisk sett ble barn i alderen omtrent tre til seks år delt inn i ulike betingelser. I den originale studien ble noen barn eksponert for en voksen som oppførte seg aggressivt mot Bobo-dollen, mens andre så en ikke-aggressiv modell eller hadde ingen modell å observere. Etter observasjonen ble barna plassert i et rom med leker, inkludert en Bobo-doll, og forskerne registrerte forekomsten og typen aggressiv atferd som ble imitasjon, både fysisk og verbalt, samt om barna utviste ny aggressiv atferd.

Resultatene viste at barn som hadde sett aggressiv atferd, i større grad etterlignet denne atferden i sine egne handlinger. Barn som observerte ikke-aggresiv atferd viste lavere nivåer av aggressiv atferd. Den tredje varianten av studien (og senere utvidelser) undersøkte effekten av modellens konsekvenser: om modellen ble belønnet, straffet eller ikke avkreftet etter at atferden ble vist, noe som ble kalt vicarious reinforcement. Resultatene viste at imitativ atferd økte når modellen ble belønnet for aggresjon og sank når modellen ble straffet, noe som understreker betydningen av observerte konsekvenser.

Bobodolleksperimentene hadde stor innflytelse på utviklingen av sosial læringsteori og forskning på medieeffekter, undervisning og foreldrepraksis. Kritikk har påpekt begrenset økologisk validitet i laboratoriemiljøet, utvalgets sammensetning og overgeneraliserbarhet. Likevel har studiene bidratt til en varig forståelse av hvordan barn tilegner seg atferd gjennom observasjon og kontekstuelle faktorer.