Avtaleordninger

Avtaleordninger er formelle ordninger mellom to eller flere parter som fastsetter rettigheter, plikter og prosedyrer for samarbeid. De brukes innen arbeidsliv, næringsforhold, offentlige tjenester og sosial- eller politikkutforming. Slike ordninger er normalt kontraktslige og bindende, enten gjennom skriftlige avtaler eller ved lov som viser til dem. De kan være bilaterale eller multilaterale og dekke et avgrenset område eller et bredt spekter av temaer.

I en arbeidslivskontekst regulerer avtaleordninger typisk lønns- og tilleggsvilkår, arbeidstid, overtidsbestemmelser, ferie, pensjonsinnbetalinger og forsikringer; helse og sikkerhet; opplæring og faglig utvikling; og tvisteløsningsordninger. De gir forutsigbarhet og et uttrykk for minimumsbetingelser som supplerer eller i noen tilfeller erstatter lovbestemte minstekrav.

Etablering og håndheving: De utformes vanligvis gjennom forhandling mellom parter, som arbeidsgiverforeninger og fagforeninger, eller gjennom offentlige myndigheter som fastsetter rammeavtaler. De er ofte nedfelt skriftlig som formelle kontrakter eller tariffavtaler og kan justeres ved reforhandling, fornyelse eller automatiske indeksreguleringer. Tvister løses ofte internt eller via meglere, og brudd kan håndheves i samsvar med avtalen eller gjeldende lovverk.

Eksempler: tariffavtale, rammeavtale, bedriftsavtale. I Norge er avtaleordninger sentrale i arbeidsmarkedet og kan også omfatte offentlige anskaffelsesordninger og sektorbaserte policyer; omfang og håndhevbarhet avhenger av nasjonal lovgivning og avtalepartene.