Astenosfæren

Astenosfæren er den delen av mantelen som ligger under litosfæren og kjennetegnes av plastisk oppførsel og lavere seismiske hastigheter enn omgivelsene. Navnet stammer fra gresk asténēs (svak) og sphaira (sfære). Den består hovedsakelig av peridotitt som er delvis smeltet ved de temperaturer og trykk som råder der, og oppfører seg som et viskøst-plastisk materiale. Den lave stivheten gjør at laget flyter og deformeres langsomt, noe som muliggjør bevegelse av jordplatene og mantelens konveksjon.

Seismiske målinger viser redusert hastighet for S-bølger i dette laget, noe som karakteriserer lav-velocity zone (LVZ). Temperaturer er høye og vanninnhold samt delvis smelting bidrar til den reduserte viskositeten. Astenosfæren er dermed ikke en væske i vanlig forstand, men et tykt, plastisk lag som kan flyte og tillate bevegelse av litosfæren over.

Grensen mellom litosfæren og astenosfæren kalles LAB (litosfære–astenosfære grense). Dybdene varierer betydelig mellom regioner; under havbunnen ligger LAB ofte mellom omkring 60 og 100–200 km, mens under kontinenter ofte er den dypere.

Astenosfæren er dermed en sentral del av jordas indre dynamikk og en viktig komponent i platektonikk og mantelens konveksjon.