Addisjonspolymerisering

Addisjonspolymerisering er en type polymerisering der små molekyler med en eller flere dobbeltbindinger (monomerer) kobles sammen til lange polymerkjeder uten å frigjøre småmolekylære biprodukter. Prosessen kalles ofte kjedevekst-polymerisering fordi kjeden vokser ved kontinuerlig addisjon av monomerer, og den står i kontrast til kondensasasjonspolymerisering, der vann eller andre småmolekylære biprodukter ofte frigjøres.

Mekanismen deles vanligvis inn i tre trinn: initiering, propagasjon og terminering. Initiering genererer en aktiv endebinding som kan addere til en monomer. I propagasjonen fortsetter kjeden å ta opp flere monomerer, og polymeriseringen fortsetter. Terminering avslutter kjeden ved at to aktive ender kobles sammen, eller ved kjedeoverføring.

Det finnes flere måter å gjennomføre addisjonspolymerisering på. Radikal addisjon er den mest brukte i prosesser som produksjon av polyetylen og polystyren og kan starte med organiske peroksider eller ved lys. Ionisk addisjon omfatter kationisk og anionisk polymerisering og gir ofte polymerer med ulike kjedetyper. Koordinativ polymerisering, ofte ved hjelp av metallkomplekser eller Ziegler–Natta-katalysatorer, er viktig for kontroll av tacticitet og stereoselektivitet i polyolefiner.

Produktet har ofte en homogen kjede av repeterende enheter og kan være termosett eller termoplastisk avhengig av monomer og prosessering. Egenskapene varierer med molekylvekt, tacticitet og krystallinitet. Vanlige addisjonspolymerer inkluderer polyetylen, polyvinylklorid og polystyren, som brukes i emballasje, rør og mange plastprodukter.