økosystemtjenester

Økosystemtjenester er fordelene mennesker får fra økosystemer, direkte som produkter og tjenester, samt indirekte som prosesser som opprettholder livskvalitet og samfunnsøkonomisk aktivitet. Begrepet ble popularisert av Millennium Ecosystem Assessment (2005) og brukes i miljøforvaltning, planlegging og politikk for å knytte naturens tilstand til menneskelige behov.

Tjenestene deles ofte inn i fire hovedkategorier: forsyningstjenester (f.eks. mat, vann, medisiner, råmaterialer), regulatoriske tjenester (klima- og flomregulering, vannkvalitet, kontroll med sykdomsspredning), støttetjenester (pollinering, jordens næringsstoffsyklus, biologisk mangfold som grunnlag for andre tjenester) og kulturelle tjenester (rekreasjon, estetikk, kulturell og åndelig verdi).

Verdsettelse og måling av økosystemtjenester innebærer ofte at ikke-markedsbaserte fordeler må tallfestes, blant annet gjennom kost-nytte-analyser, betalingsvillighet, hedonske metoder eller turismemodeller. Utfordringer inkluderer å fange nytteverdier, tidsaspekter, usikkerhet og kompliserte avveininger mellom ulike tjenester og behov.

Bruk av økosystemtjenester i politikk og planlegging innebærer integrasjon i naturforvaltning, arealplanlegging og naturbaserte løsninger for klimatilpasning og -reduksjon. Systemer for betaling for økosystemtjenester (PES) har blitt utviklet i mange land for å koble finansiering til bevaring og bærekraftig bruk av naturmangfold.

Begrensninger og kritikk inkluderer risiko for verdsettingsbias, overforenkling av komplekse økosystemprosesser og utfordringer knyttet til rettferdig fordeling av fordeler og ansvar. Likevel gir konseptet et verktøy for å integrere naturens verdi i beslutninger.